Litt om min far

Jeg er så heldig at jeg har en far.

Og en mor.

Men det med å ha en far er noe vi i familien har kjent 

altfor godt at vi ikke kan ta som en selvfølge.

Faren min har alltid vært virksom, arbeidsom og kreativ.

Alltid hatt minst 3 store prosjekt på gang samtidig.

Utenom jobb og familie.

Etterhvert merket vi at noe kom snikende.

Noe som tappet pappa for både krefter og kilo.

Noe som gjorde at han etterhvert lå på sykehusseng

i stua med oxygenslange i nesa.

Og var inn og ut på sykehus. Verre og verre.

Det var KOLS og det var lungeemfysem som kom,

og hadde kommet lenge.

Dette er en lang og hard historie,

kjenner jeg.

Heldigvis finnes det noe som kan hjelpe.

Organtransplantasjon ble redningen.

Sakte, men sikkert har han kjempet seg tilbake til livet.

Fra  50 kilo, rullestol og uten pust 

er han nå tilbake som den faren vi kjenner med 

mange jern i ilden og bygger lysthus til mamma. Blant annet.

Mamma har mannen sin igjen.

Vi søstre har pappa igjen.

Og våre barn får kjenne morfaren sin.

Takket være noen som hadde sagt ja til å være organdonor.

Ikke tatt stilling ennå?

Det er enkelt.

Dette er litt av historien om min far.
Historien rommer så mye mer,
ord blir fattige på en stakkars hverdagsblogg.


Og ingen vet hva morgendagen bringer.