Sommerdager og -netter

Som vanlig er sommeren over før den har begynt.

Før vi har turt å blåse opp plaskebassenget til hagen,

før vi har våget å henge bort vinterklærne og cherroxene.

Ungene spør ikke etter is,

men etter kakao.

(Og deretter etter is.)

Vi kjøper ikke kortbukser på salg,

men leter febrilsk etter PierreRoberts ullundertøy 

på Kiwi mens man er på campingtur.

I langstøvler og fleece.

(sann historie)

(plagsom lillesøster vipper ikke storesøster av pinnen(ipaden))

Størstebror; som velger med omhu hvilke gode og mindre gode

råd han skal ta til seg -som den 15,5åringen han er- valgte 

tydeligvis å åpne sine fjortisører den formiddagen tidlig i Juni

da hans mor skrålte for halvfull røst -halvdopa på allergimedisiner-

at "du ska ikkje såva bort sumarnatta!"

Så han valgte å sove bort sumardagene heller.

Jeg forstår ham godt.

Faktisk kunne jeg godt tenkt meg at hans mindre søsken kunne

tatt litt lærdom og i det minste sove bort noen skarve minutter

av sommerdagene.

Men det gjør de ikke.
Selv om de ikke sovnet før klokka halv elleve kvelden før,
og vi sover i campingvogn.

De liker å står opp kl halv sju.

Dermed basta.

(eksempel på en ikke syvsover (mer en halv-syvsover) som lar

fuglen sin aldeles uvørent sitte på gjerdestolpen og kikke

lengselsfullt etter Kaptein Sabeltanns skute)

Så kvesser vi blyanter,

syr bokbind og skolesekker

og venter på høsten.

Og høsten liker jeg aller best.

Så det så.

(du også?)

Streik

Kanskje du trodde at jeg hadde kjørt

vår fine, røde traktor foran melmøllene?

Kanskje du trodde at jeg ikke ønsket deg

pølsebrød til 17.mai-pølsene dine?

Kanskje du synes det bare er sykepleiere

og bussjåfører som skal få lov til å streike?

Jeg er ikke så politisk av meg, 

men:

‎1985 fikk bonden betalt 2,85 kr/l melk. I butikken kostet den kr 5,79/l.
I 2010 fikk bonden kr 4,43/l melk. I butikken kostet en liter kr 15,11

I 1985 fikk bonden betalt kr 30,65 per kilo storfekjøtt. I butikken kostet kjøttet kr 90,13 per kilo.
I 2010 fikk bonden betalt kr 33,38 per kilo storfekjøtt. I butikken kostet kjøttet 187,68 per kilo.
...
Fremdeles noen som tror at det er bøndene som er årsaken til de "høye" matvareprisene i Norge? Det er enormt mange som gir opp å drive med matproduksjon i Norge. På verdensbasis regnes matmangel som en av de største truslene for fremtiden. Skal vi belage oss på import? Kopier denne. Vis solidaritet, støtt bøndene !!

Sånn er det.

(bilde og tekst vilt, frekt og hemningsløst rappet fra..

..facebook.)

Men du:

ha en fortreffelig 17.Maifeiring!

Med brød til pølsene.

Og is.

Og brus.

Og passende sko.

Og selvsagt

med

eller uten

sminke

Hurra!

Folksomt

Kanskje jeg sniker meg ned for å sy,

det kan da umulig være til bry?

Men noen aner lunta og starter å kny,

vil helst gi migrenen min et hyl.

At Bonden ble litt sykemeldt syntes jeg var greit,

men det var visst på grunn av sykdom, huff da, så leit.

Kanskje om jeg lover å være skikkelig heit,

får jeg meg en ensom og forlokkende kino-alene-date.

At jeg liker å være litt alene passer ikke så godt,

litt teit da å ha fire barn som trenger stort og smått.

Av oppmerksomhet og grunnleggende behov,

og kanskje også noen turer ut for å kikke etter hestehov.

Hva skal man vel gjøre, man gleder seg til kveld,

når barna sover og mannen har Fifa-hell.

Hodet er rolig, og tankene tenker selv,

uten hjelp fra sånne små som bare vil meg vel.

Så hvordan kan det ha seg at i noen stunder

vil denne kona være mer med seg selv, er det et under?

Det er vel ikke min feil 

at jeg er så forbaska godt selskap?

Takk til Røsslyng og Whitebite som får meg til å ikke

føle meg som en egoist.

Sånn generelt.

Arbeidsledig

"Når skal du begynne å jobbe igjen, da?"

spør hun (og gnir seg i hendene?)

"Nææh..."

svarer jeg på en lett måte og gidder ikke legge ut om

bekkenplager og kyllinghus.

"Men er du bare hjemme, da?

Hva gjøøør du?

Hva med dekoratørjobben?

Kyllingbondejobben?"

"Jeg gjør jo litt ...hjemme"

prøver jeg meg forsiktig,

selv om jeg vet at det

viser

at det ikke gjøres fryktelig mye av de 

...synlige tingene.

Denne samtalen fant sted etter å ha vært sjåfør

frem og tilbake 3 ganger (foreløpig) den dagen.

Etter å ha vært frisør for to barn,

ei med stikkete pannelugg,

og en med hår som kilte seg inn i ørene.

Deretter meg selv.

Tidligere hadde jeg også vært megler for to

som ville på do først.

Før jeg var flyttebyrå

for å få en 5åring til å sove mer i sin egen seng enn i andres,

da hjelper det med litt oppiffing.

Der sneik det seg jammen inn en interiørekspert også,

(det nærmeste jeg kommer)

Senere skulle jeg være det nærmeste jeg kommer lærer,

nemlig leksehjelp,

deretter redningspatrulje, med traktoren.

Regnskapsfører.

Museumsguide.

Lekekamerat.

Kokk.

Klesvasker.

Vaskehjelp.

Shopper.

IT-support.

Smilekurslærer.

Sydame.

Skomaker.

Mekaniker.

Elektriker.

Rørlegger.

Maler.

Fotograf.

Så ja,

jeg har jo forferdelig lite å gjøre,

nå når jeg tenker meg om.

Men om noen år,

når flere av disse jobbene ikke lenger er like krevende,

skal jeg se litt lenger enn mine egne fire vegger,

der jeg da vil behøves mer.

Da.

"Går bare hjemme og slenger, ja.."

sier jeg og vinker

før jeg setter barna i bilen og handler

kjører en på fotballtrening, mens en annen er på biblioteket imens

så jeg og jentene kan handle.

Helt alene...

Tid

Det er jo ingen som har tid.

Vi tar oss tid,

og bruker den som vi helst vil,

altså vi prioriterer hva vi vil bruke tid på.

Noen velger idrett;

å vie tid og krefter på at kroppen er sprek

og sunn og sterk og alt det der.

Fint det.

Andre velger kanskje å lese bøker.

Bli klok og belest og fornøyd.

Fint det også.

Ingen har mer tid enn andre.

Og hva vi velger å bruke tid på er opp til hver enkelt,

så lenge man ikke plager andre ,-utenom barna våre..

Når noen sier

"nei, data? Blogging?

Sånt har ikke jeg tid til!"

kan jeg nok bli litt irritert (inni meg),

Fordi vi velger våre egne prioriteringer.

Noen velger venner,

og bruker tid på å pleie vennskap

og gå på besøk, kafè og telefonsamtaler.

Blir glade og godt tatt vare på.

Noen setter familie først på prioriteringslista,

andre jobb, andre hobbyer, og atter andre dyr.

Selv om vi stort sett har en blanding av elementer vi setter høyest.

Så fint, da!

Er det ikke det?

Skal det ikke være det?

Skulle jeg få lov til å rakke ned på andres førsteprioriteter fordi

det ikke samsvarer med mine egne?

Bli sarkastisk og nedlatende fordi noen synes 

billesamlingen sin eller shoppingrundene deres er allverden?

Fordi jeg selv heller mer mot studien av nattlig uteliv 

(det ble et litt vilt eksempel..)

?

Så fint at vi alle er forskjellige,

og verdsetter forskjellig,

så verden er i en sånn fin balanse?

Ikke sant?

Så fint!

Noen er mer glad i bokser enn andre, for eksempel.

Noen har til og med de fineste boksene i hele den ville vesten.

Er ikke det fint?

Forskjeller

Vi er jo forskjellige alle.

Barna mine er unike,

og det å dyrke frem deres egenskaper og interesser

er ikke alltid like lett.

(noen tror at de får lov til å leke på bordet selv om det er forbudt,
mens andre gjør det ikke. Fordi det er forbudt) 

Vi kan lede dem i den retning vi selv vil

mens de er små,

men deres egne interesser blir bare mer og mer

tydelige etterhvert som tiden går.

Selv er jeg ikke så interessert i dataspill og gaming,

og blir rastløs av tanken på å sitte ved dataen og holde på med 

en ting lenger tid enn det tar å ...skrive et innlegg..og kommentere

hos andre.(og sjekke facebook, og været..) 

Men den som liker gaming på pc er en god barnevakt

og baker, og forstår ikke at mora gidder å sitte 

ved symaskinen ett eneste valgt sekund.

(noen tar på seg bildegliset mens andre skyr kamera som pesten)

Mens noen pushes og lokkes til å prøve fritidsaktiviteter,

men ikke tvinges, og dermed ikke går,

bruker andre opp kvoten sin og vel så det

på både fotball, speedway og idrettsskole

og kunne mer enn gjerne tenkt seg karate og svømming i tillegg.

Fint det.

Men det gjør ham ikke mer verdt enn søsteren,

som alltid sier ja til å hjelpe til.

Som Jubler høyt enten vi skal bake, lage middag

eller rydde vekk julepynten.

(og noen skriver lange julebrev som de legger i mammas lomme)

Å støtte deres egne egenskaper,

deres egne interesser,

er ikke alltid like lett.

Når man kunne tenkt seg at søster gikk på bading timen etter bror

har vært på fotball, fordi det passer så fint med at lillesøster

kan være sammen med storebror som har fjøset den dagen.

For eksempel.

Men nei.

Noen vil inn, inn, inn.

Mens andre vil ut, ut, ut.

Og noen vil lese 

men andre vil leke

med biler og bakugan og sykkel,

og andre skulle helst ha tegnet sitt andre dusin med tegninger for dagen.

Og noen vil passe på,

mens andre vil gå,

og noen trenger litt tid alene.

Og alle skal bli sett,

og alle har de rett

til det.

(noen roper Mamma, mamma, kom å se! Så kan me se billde på dataen ittepå!)

Fest.

Bonden har fine venner.

Noe av det fineste ved disse vennene er deres evne

til å holde sammen, og ikke gi aldeles tapt for tidsklemmer,

amming og hjemmesitting.

Derfor steller et av disse parene til en fest rundt juletider,

så vi kan møtes, alle sammen.

Uten unger og bekymringer (nesten)

Skulle jeg ha kjedet meg på en sånn fest,

måtte jeg ha jobbet hardt for det.

Veldig hardt.

Ca 5-6 par i lystig lag oppe i ei stue på en låve.

Spekemat, spotify og sosialt samvær.

Hurra.

Da er det sånn at 

noen er lystigere enn andre,

mens noen må gå hjem tidligere enn de andre.

(ofte samme person..)

noen visste ikke at Aqua hadde gitt ut ny musikk

(unnskyld..)

mens noen helst vil høre på sin musikk

(unnskyld igjen..)

noen har med seg fin, grønn Fisherman,

som noen har så lyst til å få smake.

Noen liker bedre å vise seg fram enn andre,

mens noen kler mer av seg enn strengt tatt nødvendig.

Noen er flinkere enn andre til å spille bordtennis,

mens noen liker seg best på røykehjørnet.

Noen koser best med enhjørninger

og noen må tenke på å stå opp med barna morgenen etter

og noen er mye høyere enn alle de andre,

og får sitte på en bitteliten stol for å jekke seg litt ned.

Noen lufter sin nye kjole for første gang

og noen tar skikkelig dårlige bilder

mens noen vil på blogg.

Og dagen etterpå skulle muligens denne noen ønske at hun

tenkte bittelitt mer på at hun skulle stå opp med barna dagen etterpå 

enn hvor fin og grønn og god den Fishermanen var..

God fest blir det

av fine folk.

Dagens visdomsord.

Takketale

Det er jo første desember i dag,

det sier seg selv:

på tide med en takketale.

Takk til unger som blir glade for strømper i kalenderen.

Takk til mannen som gir meg stearinlys i gave.

Takk til lysslynger som virker og gjør som de får beskjed om.

Takk til små barnehender som rusker i mammas dårlige hårdag.

Takk for at de gjør det hver eneste dag.

Takk til fine, bladløse trær.

Takk til syklisten som står og venter på at jeg kommer

utav bilen for å si takk for at jeg så at han syklet på

sykkelstien og at jeg tok hensyn.

Takk til syklister som selv tar hensyn.

Takk til hyggelige ekspeditører.

Takk for at duker er så fine når de er skrukkete.

Takk til flotte mødre og svigermødre som har slike flotte

stoffer å gi bort.

Takk til unger som legger seg når de skal.

Takk til gode appelsiner og klementiner uten stein i.

Takk for at julebakst er så koselig.

Takk til Panduro.

Takk til vesla for klamme pærebiter i min hånd.

Takk til alle barna for at mine lommer alltid er fulle.

Takk for fungerende internett.

Og du..:

takk!

♥

Velgjort

Støvet som hadde ligget pent og pyntelig

og med jevne mellomrom i krokene på gulvet,

bak bildene oppå skapet og på bilderammene

begynte å angripe meg, kaste seg etter meg når jeg rundet 

hjørnene og slippe spindelvev ned i håret mitt.

Det var på tide å tørke støv, kanskje?

Støvsuge, muligens?

Plutselig blir det veldig viktig å bake.

Bake brød og kjeks.

Så viktig. Og så veldig, veldig kjekt.

Den dagen det hadde passet perfekt å sette inn utemøblene,

ble det veldig viktig å rydde på kottet ,

finne frem vinterklær og pare sokker.

Da det begynte å nærme seg jul,

ble det så kjekt å heller sy litt, og veldig viktig å sy masse.

Og strikke. 

Og klippe, lime og ønske seg å hekle.

hvordan er du til å gjøre det du skal,

når du burde?

Oppklaring

Jubelen var absolutt til å både ta og føle på

der den lå og svulmet like under taket.

"Titti!!!"-ropte 2åringen høyt og overveldet og løp mot

TVskjermen i all sin storesøsterpåvirkede glede.

Etter et veeeldig kjapt blikk mot skjermen bekrefter

mamma mumlende.

Det er en trøtt lørdags morgen.

Eller søndag.

Så trøtt var den morgenen..

Kjapt bryter 6åringen inn og avkrefter alle disse

ville påstandene. "Det e`kje HelloKitty!  Det e jo Musti!"

Ojojoj.

Husarrest på meg denne søndagen, altså.

Det passet jo så dårlig...

Jeg tenkte selvsagt at OK, selvfølgelig har Hello Kitty

fått seg en dobbeltgjenger.

En kopi.  En wanna-be.

Forskjellen på HelloKitty og Musti?

Likhetene er vel flere enn forskjellene,

men Musti har altså en litt dødere nese.

Et X som kroppsdel betyr død, spør du meg.

De har det til felles at de ikke har munn, så når de snakker,

disse pusekattene,

så lukker de gjerne øynene og beveger hodene både opp og ned

og sidelengs.

Sjarmerende.

Begge kjører blå bil.

Begge er fantastisk antrukket i rødt. Helst.

Og jeg som trodde Musti var kopien?

Jeg bør absolutt ta meg en virkelighetssjekk.

Så feil kan man ta.

God søndag.

(bileter stolne frå verdsveven. Den store)

Motstrøms

Kinoens dag i dag!

(som andre har nevnt før meg).

Da blir det bowling på denne Bondekona og barna hennes.

Er jeg i skobutikken og ser på sko (?!?),

og butikkdama som kommer for å hjelpe sier:

"Ja, den typen der har vi solgt mye av,

de er veldig populære.."

Da snur jeg om, og kikker på noen heeelt andre sko.

Skal jeg begynne å samle på et servise,

sjekker jeg først at ingen andre jeg vet om samler på det samme.

Eller lignende.

Jeg liker det jeg liker,

og vil ikke prakkes på noenting,

og synes at mote er noe piss.

At den ene sesongen kunne ikke "Evida"* tenke seg noe styggere

enn gule gardiner, men sesongen etter, når de inntrer

motebildet, da likes de allikevel,

fordi det skal være sånn.

Er jeg heldig, finner jeg noe jeg liker innimellom.

Men heldigvis endrer smak seg, 

for all del,

men

gjør dette meg veldig sær?

(bilder fra we♥it)

Og en bitteliten lørdagsgåte på tampen:

Hvilken film er dette hentet fra:?

I går..

I går var dagen da jeg ikke skulle være egoistisk

og skrive om min nesten-startede nettbutikk.

Ikke skulle jeg juble over å ha fått et fint navn

til den samme  vesle butikken.

Selv om jeg er glad.

For det er så lite i den store sammenhengen.

I går var Donasjonsdagen.

Jeg har skrevet Litt om min far tidligere her.

Les (om igjen) om du vil.

Og for Guds skyld(og din egen og alle andres),

har du ikke fylt ut kortet ennå,

så er det pigede på tide!

Her!

Jammen synd..

Jammen synd at ikke Picasa vil samarbeide,

at jeg ikke får vise og bearbeide.

Alt som har skjedd i Bondekonelivet;

alle som har funnet noe som noen ville hive,

alle outfit-innlegg som aldri blir å vise,

alle sprudlende Hortensia og Flittig-Lise.

Jammen synd dere ikke får se

min nye kaffekopp med Pukka-te.

Alle mine nysydde retro-girlandre,

og sånne store bokstaver som de har,-alle andre.

Jeg har også kjøpt meg hus,

og ny hund å ha i veska, som ligner ei mus.

Jammen meg synd med all action som er her,

at jeg ikke får fram bildene jeg har så kjær,

i dette kjærlighetens hus,

hvor alle lever i sus og dus.

Vi bare koser og klemzer

i vår splitter nye genser.

Jammen synd alt dere ikke får vite,

at ingen gråter,og ingen som sliter.

Jammen meg godt at ikke bilder viser alt.

Noen sårede, noen som er blitt no`stygt fortalt.

Her er alt bra, jeg er så heldig,

selv om en skral form ikke er noe særlig.

Jammen meg godt vi har et sted å se,

hvor ingen fordømmer og ingen skal le.

Om nysydde kjoler er ikke helt fantastiske,

kan de likevel vises fram som supertastiske.

Alt skal vi kunne vise,

og lese, bli rørt og fnise.

Jammen meg synd at ikke Picasa er min venn,

men snart er bildene mine her igjen.

Mine uklare, uforståelige bilder fra min dag,

fulle av mismot, glede, rot og velbehag.

♥

Likestilling? Eller bare kjøpepress?

Før,-i likestillingens tidligere epoke

fantes det barneserviser.

Jente eller gutt?

Samma det, vel.

Mens nå velges kjønn etter farger.

Og motiv.

De er da små mennesker,

og burde få lov til å velge selv hvilke farger de vil like?

Og for all del, de blir vel ikke prakket på rosa klær mot sin vilje,

disse prinsessene av noen førskolejenter.

Stort sett begynner de tidlig å vise hva de liker og ikke liker.

Men hva går vi utifra at de vil ha?

Selv syntes jeg det var superstas med ei jente(og to)  etter to flotte gutter,

for det er jo hos jentene utvalget ligger.

Klær, pynt, dilldall...

Men til syvende og sist ender jeg opp på Lindex,

hvor det er finfine klær til begge sorter.

Jeg mener ikke at de ikke skal få gå med de fargene og motivene

de ønsker.

Jeg mener at det er nettopp det de skal få gjøre.

Også litt arvegods, da..

Også litt bursdagsgaver...

Noen timers stillhet herfra

Tragedie

Tragedien på andre siden av jordkloden

når endatil helt inn i min vesle boble.

Min boble full av småbarn, leggerutiner,

middagsplanlegging og småprosjekt

brister og bever under informasjonen

som strømmer inn fra alle mulige medier.

Det er tragisk.

bilde lånt fra dagbladet. uten å spørre.

Men vår egen hverdag fortsetter.

Vi må ha mat, vi må ha våre rutiner,

vi hjelper ingen av å legge vårt eget liv på is.

Men vi kan prøve å hjelpe der vi hjelpe kan.

Jeg synes vi skal fortsette å skrive om 
våre hverdagstrivialiteter,
det betyr ikke at vi ikke bryr oss,
men at vi fremdeles trenger et fristed.

Min mann

På selveste kvinnedagen må jeg skrive et

innlegg om min mann -Bonden.

Ikke fordi jeg kun kan defineres gjennom min mann,

men fordi det er min mann som gir meg mulighet til

å være den kvinne jeg er.

Eller noe sånt.

Ingen bæring på rosenblader.

Ikke noen dikkedarer (hva nå enn det er..)

Men.

Hver morgen klokken halv 6 står Bonden opp.

Setter på kaffe, og lar alltid en god skvett stå igjen til meg.

Han går i fjøset for å melke kyr, stelle og fore.

Med et smil.

Enten det er julaften, 17.Mai eller 1.Januar.
Eller hvilken dag som helst.

Han blir avbrutt for å kjøre en tenåring til skolen.

Og så blir han avbrutt igjen for å kjøre 2 småtroll

til barnehagen 3 dager i uken.

Fordi kona hans synes at det er viktig at barna får se sin far

i løpet av dagen. Kjipinga..

Deretter går Bonden for å spise frokost.

Da vil stort sett vesla også spise sammen med ham,

for å få sin 2.frokost. Som en hobbit. Klokka? Den er ca 9.

Etter at Bonden har tatt oppvasken og "ryddet av bordet",

går han ut for å prøve og gjøre seg ferdig med fjøsstell,

hvis ikke en viss Bondekone har andre, viktigere ting 

planlagt for ham (hente ved, bære noe opp og ned trapper osv.)

Deretter steller han ca 20 000 (frittgående) kyllinger.

Før han kommer inn for å spise formiddagsmat.

Så bærer det ut igjen, til silofor-heising og klargjøring

til kveldsstell. Før han henter barnehagebarn hjem til middag 

kl 15.  Nå sier det seg kanskje selv at vi spiser middag?

Før Bonden går ut i fjøset for å ta kveldsstell og melking.

Fremdeles med et smil. Og med noen fine ord til sin kone.

Så kommer han inn igjen ca kl 20.

Da er 3 av 4 barn i seng,

kone sitter ved pc på bloggoppdatering,

og Bonden går i kjelleren for å spille fifa etter dusj.

Eller vi stikker på kveldsbading i varmtvannsbassenget,

mens tenåring sitter barnevakt for sovende småsøsken.

Som i kveld.

Livet er herlig.

Ispause på en søndag.

Da har vi stort sett avløser.

Hoho,

det var realitetssjekken sin det.

Nå trenger jeg ikke komme med mer alvor før til neste år!

God kvinnedag!

Om bare alle var like heldige som meg..

Litt om min far

Jeg er så heldig at jeg har en far.

Og en mor.

Men det med å ha en far er noe vi i familien har kjent 

altfor godt at vi ikke kan ta som en selvfølge.

Faren min har alltid vært virksom, arbeidsom og kreativ.

Alltid hatt minst 3 store prosjekt på gang samtidig.

Utenom jobb og familie.

Etterhvert merket vi at noe kom snikende.

Noe som tappet pappa for både krefter og kilo.

Noe som gjorde at han etterhvert lå på sykehusseng

i stua med oxygenslange i nesa.

Og var inn og ut på sykehus. Verre og verre.

Det var KOLS og det var lungeemfysem som kom,

og hadde kommet lenge.

Dette er en lang og hard historie,

kjenner jeg.

Heldigvis finnes det noe som kan hjelpe.

Organtransplantasjon ble redningen.

Sakte, men sikkert har han kjempet seg tilbake til livet.

Fra  50 kilo, rullestol og uten pust 

er han nå tilbake som den faren vi kjenner med 

mange jern i ilden og bygger lysthus til mamma. Blant annet.

Mamma har mannen sin igjen.

Vi søstre har pappa igjen.

Og våre barn får kjenne morfaren sin.

Takket være noen som hadde sagt ja til å være organdonor.

Ikke tatt stilling ennå?

Det er enkelt.

Dette er litt av historien om min far.
Historien rommer så mye mer,
ord blir fattige på en stakkars hverdagsblogg.


Og ingen vet hva morgendagen bringer.