Veien er vakker,
om enn noe våt.
Kvelden, den lakker;
ei høres noen gråt.
Det tråkkes alene;
min side er tom.
Å pese med Lene*
synes jeg ikke noe om.
Jeg nyter min frihet
og Bonden er grei:
arbeidsmengden minket
og jeg kan rusle min vei.
Det klyves over stokk
og det kravles opp på stein.
Snart sier kroppen "Nok"!
Og jeg skraper meg på en grein.
Snart treffer jeg ei kjerring
og jeg spør "hva gjør du her"?
Men dama har ingen mening,
hun bare sitter og er ganske s(v)ær.
Så begynner jeg å tenke på sånt som er teit.
Som Fritt Vilt, og Villmark og hissig fjellgeit.
Det er best å gi på for veien er passe lang.
Eller kommer jeg hjem til barn og mann igjen noengang?
Men kjerringa roper fra forrige topp:
"Kæ æ dæ nå? Du jær vell ikkje åpp?"
Jeg blunker vekk svetten og strekker på ryggen,
jeg hilser Mor Norge og løper etter skyggen.
Min.
Hjem.
Takk til usedvanlig medgjørlig, jærsk natur.
Poserings-og sitatvillig Mor Norge.
Og takk til reisefølget. Meg.
Det var topp.
(*-kjenner ingen Lene,
ihvertfall ingen jeg ønsker å puste og pese meg til fjelltopper sammen med)


.jpg)





