Vandring.

Veien er vakker,

om enn noe våt.

Kvelden, den lakker;

ei høres noen gråt.

Det tråkkes alene;

min side er tom.

Å pese med Lene*

synes jeg ikke noe om.

Jeg nyter min frihet

og Bonden er grei:

arbeidsmengden minket

og jeg kan rusle min vei.

Det klyves over stokk

og det kravles opp på stein.

Snart sier kroppen "Nok"!

Og jeg skraper meg på en grein.

Snart treffer jeg ei kjerring

og jeg spør "hva gjør du her"?

Men dama har ingen mening,

hun bare sitter og er ganske s(v)ær.

Så begynner jeg å tenke på sånt som er teit.

Som Fritt Vilt, og Villmark og hissig fjellgeit.

Det er best å gi på for veien er passe lang.

Eller kommer jeg hjem til barn og mann igjen noengang?

Men kjerringa roper fra forrige topp:

"Kæ æ dæ nå? Du jær vell ikkje åpp?"

Jeg blunker vekk svetten og strekker  på ryggen,

jeg hilser Mor Norge og løper etter skyggen.

Min.

Hjem.

Takk til usedvanlig medgjørlig, jærsk natur.

Poserings-og sitatvillig Mor Norge.

Og takk til reisefølget. Meg.

Det var topp.

(*-kjenner ingen Lene,

ihvertfall ingen jeg ønsker å puste og pese meg til fjelltopper sammen med)

Ikke et treningsinnlegg. Heller et syteinnlegg.

Javel..

Så hender det at jeg går/rusler/jogger av og til.

Jeg og mitt kranglete bekken.

Og jeg løper.

Til Bakken kommer.

Og ørene mine fylles av ukas låt.

Og jeg jiver, baby, opp og opp,

og bekkenet klager.

Det remjer og det syter og det knirker.

Og jiven mister piffen.
Og enda jeg bare har kommet noen meter,
skriker bekkenet høyere enn Mikhael Paskalev
noensinne vil gjøre.

Igjen.

Så går jeg
hjem.

Og gjør de #%&#"?&¤ bekkenøvelsene.

Igjen.

Kanskje i morgen?

Liker du bakker?

Eg veit.

Eg veit ei store jente,

ja, eg kjennar ho så vel,

eg veit ei store jente oppå Jæren.

Med grøne auge, håret kort,

med arbeidsnevar; kjøyrar lort,

eg veit ei store jente oppå Jæren.

Ho bakar brød og lagar mat,

til alle som vil ha.

Og om ho syng,

så vil du ikkje høyra.

Ho er eigentleg så flott,

bare synd det ikkje visar godt.

For både speil og bilde kan vel lyga?

Og kvit og rund sto sola opp,

bak trera der i aust.

Så lyst, ja, så lyst det vart på Jæren.

På trammen ute sto

ei jente og lo;

eg har da fødselsdagen min i dag, vel?!?

(Og det har jeg jo!)

*forferdelig frekt og fritt etter
Georg Robert Schirmers
"Eg veit ei lita jente"

Sååå skremt!

Idag,

ble jeg litt vill.

Og så bestemte jeg meg for å skremme Bonden litt.

Så.

Jeg 

LA HÅRET MITT PÅ FEIL SIDE!!!

Istedetfor:

Du vet...mitt vanlige, vakre bilkjørende jeg,

ble jeg:

helt annerledes!

Ser du?!?

Gjett hvordan Bonden reagerte da!!?!!

Han liksom bare:

"Sga me se film ikvell?"

?

(og det ville jeg jo)

Frk. Venneløs

Frk. Venneløs har gode tider.

Trenger hun en hårklipp,

stikker hun til frisøren.

På badet.

Skulle hun mangle melk i kjøleskapet sitt,

stikker hun bare ut og henter.

I melkerommet.

Trenger hun flere råvarer,

sender hun Bonden i butikken.

Og håper på det beste.

Skulle Frk. Venneløs mangle klær på kroppen,

er det bare å ta seg en tur til sydama.

I kjelleren.

Har hun for mye energi,

er det bare til å åpne døra.

Og løpe i vei.

Jeg

lurer på om det er på tide.

Å komme seg ut blant folk.

Tid for kjærleik. En guide.

Kanskje du heller ikke er på vift med 

den du har havnet sammen med

i tide og utide?

For å unngå startvansker har jeg et par tips.

Først:

Bli klare på hvem som er turarrangøren av dere to.

(utrolig nok finnes det mennesker som ikke er klar over dette

selv etter mangfoldige års samliv)

Som oftest er det den som tar initiativ til turen, og bestiller.

Det som er greit med å være arrangør,

er at da kan all bæring, spørsmål til halvsure resepsjonister på hotellet

og kaffekjøping med goood samvittighet overlates til den andre.

Da er det bare til å sette seg på toget.

Og begynne å innse at man ikke har glemt noe (eller noen),

man skal ikke legge noen, ikke kle på noen,

ikke hjelpe noen på do, noen med leksene,

stelle kyllinger eller noe som helst.

Fordi vi er ikke der.

Kanskje man skulle satt seg på romantisk vis i restaurantvogna,

eller massert hverandres føtter?

Eller i det minste småkysset litt i dunkel belysning?

Kanskje.

Vi gikk for hvert vårt glass vin og avis.

Og syntes det var helt flott.

Og veldig, veldig rart.

Vel framme på hotellet hadde det muligens vært lurt,

eller muligens også gøy å skape seg noen minner for livet.

Som å løpe nakne i korridorene,

smøre hverandre inn med bringebær

eller bare ta ett nattbad.

Vi nøyde oss med å 

ta en øl midt på dagen, snakke ferdige hele setninger uten 

å bli avbrutt av andre enn hverandre og å sitte litt. I ro.

Men vi gjorde en ting (foruten å baaaade i Farrisvannene)

og det var å gå tur i en Bøkeskog.

Og jeg ser at det var et barn jeg hadde glemt å legge igjen.

(halvgal mann ser en vill og bratt skråning

Klarer han å motstå?

(halvgal mann klarer selvsagt ikke motstå,

og beiner ned den bratte skråningen mens han 

gauler "Tæge du billede?!?" på en jærsk som ikke

klinger fullt så flott i denne østlandske bøkeskogen)

(halvgal mann endelig nede, nesten uten ei skramme)

Og alle var enige om at det var en fin tur.

Et lovprisningsinnlegg

Tenk deg ei Bondekone.

Ei Bondekone med lite tid til seg selv og Bonden sin,

som de fleste andre småbarnsforeldre.

Ei Bondekone med høy terskel for å spørre om hjelp.

Tenk deg så at denne Bondekona aldri har hatt ei helg
sammen med kun seg selv og Bonden,
og Bondekona synes det er stritt nok å måtte be om
barnepass når hun må til legen,
eller at de må låne bil når hun ødelegger sin egen (...)

Men tenk da!
Om denne Bondekona foruten sine to fortryllende,
småbarnstravle storesøstre også hadde ei lillesøster.
Ei lillesøster som er passe stor.
Passe stor til å kjøre bil,
ha ansvar og omsorg.
Og selv om denne lillesøstera jobber i ca 110% stilling,
med fri kun hver 4. helg,
sier hun Hei, eg har ei helg fri.
Kan`kje du å Bonnen ta dåkk ei hellg?
Reis te Farris Bad elle någe, -der sga det ver fantastisk.

Og med en rørt klump i halsen bestiller Bondekona nattog,
og hun bestiller dagtog,
og jammen bestiller hun Farris Bad.
Og lillesøster tar med deres felles niese som er den flinkeste
kyllinghuspasseren og kusamleren som tenkes kan,
og de kommer til forblåste Jæren.
Og Bondekona
og Bonden.
Reiser.
De reiser fra 4 barn, 74 storfe, 17000 kyllinger,
et hus på skakke, bil, stress og Lillesøster og Niese.

De kan legge beina høyt i hotellsenga,
de kan sove når de vil,
spise fullstendige måltid,
gå på do i fred,
og bade.

Og de takker
verdens beste
Rebekka.

(og Thea, da)

Hverdag

Nei,

det var liksom en helt vanlig mandag.

Fikk sitte på med Bonden til jobb.

Så det var jo koselig.

Kjekt å gjøre noe sammen.

Liksom.

Så tok jeg og jentene likesågreit å hadde oss en piknik.

På veien.

Vi tok med Woody også.

Stakkar.

Og la ham i kurven.

Det liker han så godt.

Men da jeg kom til kontoret syntes jeg det var litt

luftig.

Så jeg lukket vinduet.

Så kom Bonden og hentet meg igjen.

Han hadde savnet meg skikkelig mye,

bare se som han flørter.

Helt vilt.

(det er bare fordi han liker meg)

Hvordan har din dag vært?

Vært på jobb?

Trimming. Eller...stussing, da.

Det er med hagearbeid som med blogging og instagram;

jeg vurderer om jeg skal overlate det til proffene,

men nei;

jeg må liksom bare..

Som når eføyen finner seg litt vel godt til rette

(selv i mitt frodige hageunivers),

og trenger å stusses litt.

Men så er jeg altså kommet ganske aldeles inntil

og begynner å nærme seg selve 

VEGGEN og VINDUET

før man kommer på at...

...var det liksom lurest å gjøre dette dagen etter at jeg har 

sett min ungdoms store skrekk:

Filmen Arachnophobia..

?

Nope.

(Legg gjerne merke til tunge-slengkysset dere får fra vinduet der)

(aldeles gratis!)

Unnskyld meg, men...

...akkurat idet jeg trodde jeg var borte for godt,

så var jeg ikke det.

Jeg har tilogmed fått ny telefon,

så jeg kan ta nye, spennende og grensesprengende bilder.

Endelig,- tenker du kanskje?

Men nei, bloggepausen har jeg ikke brukt til fotokurs.

Jeg har kun drevet dank, som vanlig.

I tillegg til at jeg har forelsket meg i Instagram.

Som fruKu.

Dessuten har vi feiret bursdag i heimen,

og det er ikke hvemsomhelst som har blitt 6 år!

Det er nemlig den nydelige, pliktoppfyllende, omsorgsfulle,

flinke, snille og bare bittelitt masete tidligere 5åringen.

♥

Og nå kan jeg slutte å late som om jeg er sur for at

Bonden har dratt fifa-spillinga si opp i stua,

og heller ta (fjern)kontrollen i egne hender.

Snart filmtid, ikke sant?

Og selvom søndager ikke står høyt på lista mi,

så gjør popcorn det.

Sååå musikalsk?

Først; hei.

Jeg er her.

Så:

Endelig gikk det et lys opp for vesla (2 år).

Etter å ha blitt sunget for samtlige kvelder til leggetid,

den samme Oajajajaboff-sangen i alle sine 2 år,

hovedsakelig av mammaen sin,

glimtet det til i veslas øyne.

Hun strøk meg over kinnet der jeg sto krumbøyd over

sengen mens jeg klinget til mot slutten av de siste strofene

"aj-aj-aj-aboffff" og hun sa:

"Musikk! Mamma, musikk!!!"

Overraskelsen hennes var nesten til å ta og føle på,

mammas skuffelses-glede likeså.

Og jeg tenker

at denne sangen har jeg ikke sunget bare i disse 2 årene,

men bortimot hver kveld i nesten 15 og et halvt år.

Gleden ligger i at endelig,

endelig

høres det ut som musikk.

Takk.

I mitt fantastiske selskap..

Jeg nevnte i går at jeg var så forbaska godt selskap.

Og fikk endel hissige jante-eposter tilbake.

Forstår ikke det.

For i mitt forbaska gode selskap kan man være med

å gå seg vill på IKEA midt på en vanlig torsdag.

Vesla er stor fornøyd med mammas fantastiske selskap,

bare hun får ta seg en liten hvil halvveis i butikken.

OG i mitt fabelaktige selskap er ukas/månedens/muligens årets

heftigste opptur at jeg har både vasket, malt og skiftet innredning

i søppelskapet.

Vi er alle helt ville av begeistring.

Thank you, Quick-lakk.

Og Clas Ohlson.

Om jeg har FØR-bilder?

Nope.

Dessuten kan man i mitt fantastiske selskap,

bruke lange dager på å lete etter restene av 

Matrioshkadukkene.

Hvis man vil.

Eller man kan spille WordFeud.

Eller DrawSomething.

Fordi jeg har så utrolig lite annet å gjøre.

Livet er herlig, dere!

Folksomt

Kanskje jeg sniker meg ned for å sy,

det kan da umulig være til bry?

Men noen aner lunta og starter å kny,

vil helst gi migrenen min et hyl.

At Bonden ble litt sykemeldt syntes jeg var greit,

men det var visst på grunn av sykdom, huff da, så leit.

Kanskje om jeg lover å være skikkelig heit,

får jeg meg en ensom og forlokkende kino-alene-date.

At jeg liker å være litt alene passer ikke så godt,

litt teit da å ha fire barn som trenger stort og smått.

Av oppmerksomhet og grunnleggende behov,

og kanskje også noen turer ut for å kikke etter hestehov.

Hva skal man vel gjøre, man gleder seg til kveld,

når barna sover og mannen har Fifa-hell.

Hodet er rolig, og tankene tenker selv,

uten hjelp fra sånne små som bare vil meg vel.

Så hvordan kan det ha seg at i noen stunder

vil denne kona være mer med seg selv, er det et under?

Det er vel ikke min feil 

at jeg er så forbaska godt selskap?

Takk til Røsslyng og Whitebite som får meg til å ikke

føle meg som en egoist.

Sånn generelt.

Jeg, liksom?!?

Plutselig!

Akkurat da jeg sto der og koste meg

og så ut vinduet.

Drakk kaffe, smilte og hygget meg ved synet av

snø oppetter vegger og tak, glatte veier og biler som seilte avsted.

Da!

Da sa noen at jeg muligens ikke var særlig god på å lese situasjoner.

Og jeg liksom bare:

HÆH?!?:

Det er jo faktisk noe av det jeg er best på!

Hvis jeg,

for eksempel,

hadde sett noen gå sånn:

da hadde jeg jo med det samme forstått at her har motepolitiet

vært på alvorlig ferie.

Kortermet body sammen med stort hodeplagg, liksom.

Det går jo bare ikke.

Det vet alle.

Og om jeg så dette:

Da hadde jeg sett i samme sekund at her har virkelig rastløsheten 

fått råde.

Sannsynligvis hele morgenen.

Og formiddagen.

...

Og hele ettermiddagen..

Og kvelden..?

Ooops..!

Jeg glemte nesten at jeg hadde en blogg å skrive,

fordi jeg hadde så mye jeg ville hive.

I tillegg har jeg hengt opp fine jakker,

på nyopphengte og selvlagede knagger.

Dessuten måtte jeg smøre brød med pålegg;

bacon, salat og fint stekt speilegg.

Jeg hadde et tre på badet som sårt trengte pynt,

med smykker og annet som er mamma og 5åringen vel unt.

Mørket er kommet etter at julen ble kastet på dør,

da trengs det nye lys som seg hør og bør.

Så har jeg fått en Ipad som veslejenta trenger å lære

å spille Wordfeud og vinne med ære.

å finne fine sanger som vi kjenner og er kjære.

Helt til mor river henne derfra og ut for å sove,
for nå er det mammas tur kan jeg love.