Arbeidsledig

"Når skal du begynne å jobbe igjen, da?"

spør hun (og gnir seg i hendene?)

"Nææh..."

svarer jeg på en lett måte og gidder ikke legge ut om

bekkenplager og kyllinghus.

"Men er du bare hjemme, da?

Hva gjøøør du?

Hva med dekoratørjobben?

Kyllingbondejobben?"

"Jeg gjør jo litt ...hjemme"

prøver jeg meg forsiktig,

selv om jeg vet at det

viser

at det ikke gjøres fryktelig mye av de 

...synlige tingene.

Denne samtalen fant sted etter å ha vært sjåfør

frem og tilbake 3 ganger (foreløpig) den dagen.

Etter å ha vært frisør for to barn,

ei med stikkete pannelugg,

og en med hår som kilte seg inn i ørene.

Deretter meg selv.

Tidligere hadde jeg også vært megler for to

som ville på do først.

Før jeg var flyttebyrå

for å få en 5åring til å sove mer i sin egen seng enn i andres,

da hjelper det med litt oppiffing.

Der sneik det seg jammen inn en interiørekspert også,

(det nærmeste jeg kommer)

Senere skulle jeg være det nærmeste jeg kommer lærer,

nemlig leksehjelp,

deretter redningspatrulje, med traktoren.

Regnskapsfører.

Museumsguide.

Lekekamerat.

Kokk.

Klesvasker.

Vaskehjelp.

Shopper.

IT-support.

Smilekurslærer.

Sydame.

Skomaker.

Mekaniker.

Elektriker.

Rørlegger.

Maler.

Fotograf.

Så ja,

jeg har jo forferdelig lite å gjøre,

nå når jeg tenker meg om.

Men om noen år,

når flere av disse jobbene ikke lenger er like krevende,

skal jeg se litt lenger enn mine egne fire vegger,

der jeg da vil behøves mer.

Da.

"Går bare hjemme og slenger, ja.."

sier jeg og vinker

før jeg setter barna i bilen og handler

kjører en på fotballtrening, mens en annen er på biblioteket imens

så jeg og jentene kan handle.

Helt alene...