Amming

Mitt minste gull er straks 13 måneder.

Jeg har vært like  lykkelig ammende for henne som jeg har

 vært for hennes 3 eldre søsken.

Men mens de andre har gitt seg i 10-11-12 måneders alderen,

 henger fremdeles lillegull der. Og storkoser seg.

Og det virker ikke som hun har tenkt å gi seg med det første.

For all del-hun spiser fast føde!

Har alle måltider sammen med oss andre normaltspisende.

Men det er godt å ha litt å gi når hun våkner kl. 5 og mammaen

slett ikke synes det er morgen ennå (jeg gikk da nettopp og la meg..?)

Det er godt å ha litt å gi om kvelden når hun skal sove,

for da sovner hun absolutt best.

Og når hun skal hvile på formiddagen...

Og når hun kommer snikende og drar meg i genseren...

Og det er liksom her det begynner å skurre litt for min del..

Vil jeg ha en 4-åring som kommer og forsyner seg selv?

Eller en 9-åring som kommer hjem fra skolen

og bare skal ha seg en sup før hun begynner på leksene?

Hun er tross alt så liten ennå,

og tanken på at hun er den minste jeg skal ha, 

gjør at jeg nyter denne ammetiden for alt den er verdt.

Men nok er nok.

Og hver gang jeg tenker at det er på tide å trappe ned-

få en (nokså) naturlig avslutning,

skjer det noe;

hun blir forkjølet og vil ikke ha annen mat enn fra meg.

Eller jeg får en begynnende betennelse-

helt uten å stå med hender og føtter i fryseboksen

eller vifte (flagrende) med brystene mine ute i frosten.

Sånn er det nå.

(hææ? skrev jeg virkelig at jeg var ute og frøs i går?)

Så jeg står på litt til.

Koser meg med lillegull og gir henne det hun vil ha.

Jeg vet jo at snart-så altfor snart- vokser hun fra det allikevel..

God kveld-

snart er også jeg på topp igjen.