Pessimisme

Som egenerklært, men lykkelig pessimist lurer jeg på
hvem som er den egentlige optimisten her i huset.

For å ta et eksempel:

si vi har hvert vårt skrapelodd,

Bonden og jeg.

Den ene av oss skraper i vill spenning og regner med at 

gevinsten er rett under neste sølvskrapflak.

Premien er her, men hvor?

Og hvor stor?

Skuffelsen blir enorm.

Den andre av oss skraper på måfå,

kjapt og effektivt; få det gjort, liksom.

Sjansene for å vinne er minimale, har denne personen

godt plantet i tankene.

Skuffelsen blir minimal.

Og man forblir like glad.

Hvem er lykkeligst?

Hvem har det mest positive synet på livet?

Den som tar det for gitt å vinne,

og blir knusende skuffet hver gang?

Eller den som regner med å ikke vinne,

og heller tar det som enorm bonus om det skulle bli gevinst?

Kanskje det også må nevnes at dette er to fornøyde og relativt

glade og blide mennesker det er snakk om.

Og apropos pessimisme:

jeg ler meg ihjel av husets 4åring som spør 

hva vi skal gjøre hvis vi våkner i morgen.

Hva vi skal ha til middag hvis vi kommer hjem.

Og hvilke klær hun skal ha på hvis det blir morgen.

Hohoho, det er pessimisme in spe.

Trykk her for å høre herlig fredagssang!

(veldig hørbar)

(Suffer med Grand Island og Janove Ottesen)