Arbeidsledig

"Når skal du begynne å jobbe igjen, da?"

spør hun (og gnir seg i hendene?)

"Nææh..."

svarer jeg på en lett måte og gidder ikke legge ut om

bekkenplager og kyllinghus.

"Men er du bare hjemme, da?

Hva gjøøør du?

Hva med dekoratørjobben?

Kyllingbondejobben?"

"Jeg gjør jo litt ...hjemme"

prøver jeg meg forsiktig,

selv om jeg vet at det

viser

at det ikke gjøres fryktelig mye av de 

...synlige tingene.

Denne samtalen fant sted etter å ha vært sjåfør

frem og tilbake 3 ganger (foreløpig) den dagen.

Etter å ha vært frisør for to barn,

ei med stikkete pannelugg,

og en med hår som kilte seg inn i ørene.

Deretter meg selv.

Tidligere hadde jeg også vært megler for to

som ville på do først.

Før jeg var flyttebyrå

for å få en 5åring til å sove mer i sin egen seng enn i andres,

da hjelper det med litt oppiffing.

Der sneik det seg jammen inn en interiørekspert også,

(det nærmeste jeg kommer)

Senere skulle jeg være det nærmeste jeg kommer lærer,

nemlig leksehjelp,

deretter redningspatrulje, med traktoren.

Regnskapsfører.

Museumsguide.

Lekekamerat.

Kokk.

Klesvasker.

Vaskehjelp.

Shopper.

IT-support.

Smilekurslærer.

Sydame.

Skomaker.

Mekaniker.

Elektriker.

Rørlegger.

Maler.

Fotograf.

Så ja,

jeg har jo forferdelig lite å gjøre,

nå når jeg tenker meg om.

Men om noen år,

når flere av disse jobbene ikke lenger er like krevende,

skal jeg se litt lenger enn mine egne fire vegger,

der jeg da vil behøves mer.

Da.

"Går bare hjemme og slenger, ja.."

sier jeg og vinker

før jeg setter barna i bilen og handler

kjører en på fotballtrening, mens en annen er på biblioteket imens

så jeg og jentene kan handle.

Helt alene...

Jeg, liksom?!?

Plutselig!

Akkurat da jeg sto der og koste meg

og så ut vinduet.

Drakk kaffe, smilte og hygget meg ved synet av

snø oppetter vegger og tak, glatte veier og biler som seilte avsted.

Da!

Da sa noen at jeg muligens ikke var særlig god på å lese situasjoner.

Og jeg liksom bare:

HÆH?!?:

Det er jo faktisk noe av det jeg er best på!

Hvis jeg,

for eksempel,

hadde sett noen gå sånn:

da hadde jeg jo med det samme forstått at her har motepolitiet

vært på alvorlig ferie.

Kortermet body sammen med stort hodeplagg, liksom.

Det går jo bare ikke.

Det vet alle.

Og om jeg så dette:

Da hadde jeg sett i samme sekund at her har virkelig rastløsheten 

fått råde.

Sannsynligvis hele morgenen.

Og formiddagen.

...

Og hele ettermiddagen..

Og kvelden..?

Hva..?!?

Noen

har rotet i puslespilla

Noen

rydder dem opp igjen.

Flinkingen.

Akkurat dit de hører hjemme.

Noen

har tatt trappa mi

Og glemt å legge den på plass igjen.

Noen tok med seg slottet mitt i samme slengen

Sikkert like greit.

Blir så høy på pæra av sånne effekter.

Men det verste er at noen har tatt sjiraffen min.

Og rammet den inn.

Og legger den ut i butikken min

Hater når sånt skjer.

Altså.

Gjør ikke du?

Så typisk fredag.

Hverdagsliv

Mens min hverdag inneholder elementer av

"hva holder av elektriske produkter i dag?"

og

undring over om skadedyrbekjempermannen

kommer til middag,

å holde gjømmelegen (gjemsel) med melkebilsjåføren,

og 

kamp om å holde skittentøyet/rent tøy i ønsket balanse,

har jeg full forståelse for at andre har andre utfordringer.

Noen er kanskje redd for folk de må passere på gata,

eller kan ikke lage engler i snøen.

Jeg lurer på hvordan dagen skal bli.

Og vet at om dagen byr på fysiske påkjenninger,

blir kvelden vond å bære,

og morgendagen, kanskje.

Og det er en egen sorg,

å ikke kunne være med på alt.

Være kjedelig for barna

og være spontan,

når det er så vanskelig for alle andre.

Da blir man litt...kjedelig.

Eller alene.

Men sammen med barna, da.

Noen sliter med angst,

jeg sliter med et vanskelig bekken.

Noen har problemer med ensomhet,

jeg har problemer med å være sosial.

I ukjent farvann

og i store mengder,

i det minste.

Jeg har prim på klærne, skittentøy til halsen

og et syhjørne som skriker etter oppmerksomhet.

Jeg har fôrbilsjåfører å gjemme meg for,

oppvaskmaskin som uler og migrene i hodet.

Jeg har unger som forhåpentligvis har det de

trenger, selvom mamma ikke lærer dem slalåm 

mellom middag og oppvask.

Jeg har ikke stjerne i vinduet. Lengre.

Hvordan er din hverdag?

Mest klesvask?

Mest kyss, klapp og klem?

Eller mest slalåm i hagen?

Men hei!

Plutselig fikk vi jo snø!

Aldeles uten at noen måtte blø!!!

Da lar man migrenen bare være,

lar senebetennelse bare fare,

og laber blogginnsats 

blir med ett  mere frisk.

Og noe du finner som kanskje er snue?

Men nei, den er godt festet på veslas kinn og lue.

Så fin en snø at selv mamma lager en ..kjerub liten

og plutselig har man så mange at man rent blir sliten

Men vi vet jo alle at noen aldri blir lei,

ikke før nakken er full av kald snø som er teit.

Nå er det nok, nå sier hodet stopp,

på tide å ta meg et realt sofahopp.

!

En liten pause, sier du?

Jatakk.

Er nok bare litt skjønnhetssøvn som skal til..

Ooops..!

Jeg glemte nesten at jeg hadde en blogg å skrive,

fordi jeg hadde så mye jeg ville hive.

I tillegg har jeg hengt opp fine jakker,

på nyopphengte og selvlagede knagger.

Dessuten måtte jeg smøre brød med pålegg;

bacon, salat og fint stekt speilegg.

Jeg hadde et tre på badet som sårt trengte pynt,

med smykker og annet som er mamma og 5åringen vel unt.

Mørket er kommet etter at julen ble kastet på dør,

da trengs det nye lys som seg hør og bør.

Så har jeg fått en Ipad som veslejenta trenger å lære

å spille Wordfeud og vinne med ære.

å finne fine sanger som vi kjenner og er kjære.

Helt til mor river henne derfra og ut for å sove,
for nå er det mammas tur kan jeg love.