Om å ta seg 10 minutter og sommer

Solen skinner.

Det krevende* veslebarnet hviler.

Den masete* tenåringen er på bytur.

De to sytete* mellomste sparker fotball

et eller annet annet sted i hagen.

Jeg sitt-ligger på sofaen i hagen og kikker

på ei bok jeg har tatt med meg ut på lufting.

Planen er å rekke og lese litt før noen er sultne,

tørste, våkner eller trenger et plaster.

Men jeg gidder ikke lese,

bare holder boka mellom hendene

og later som,

mens jeg kikker opp og ser en himmel

full av sommer, og noen av min hages trær.

Jeg ofrer nesten ikke de ugjorte ting en

eneste tanke, kun et kjapt blikk til høyre

og der var de,-de umalte karmene.

Jaja, sommerfreden er uberørt

enn så lenge.

Jeg stapper et teppe bak ryggen,

og kan fornøyd konstatere at verdens beste grill,

den har jeg bygget selv.

Og bringebærkrattet lukter lovende.

Stolen er snart så værbitt at den er fin igjen,

endelig,

det har jeg ventet på i flere år.

Og finfine kabeltromlebordet med skjeve duken på..

Klær som tørker på nyopphengt klessnor

gjør at man (nesten) gleder seg til å ta dem inn og brette,

bare for å kjenne lukten.

Men det får da være måte på bringebærkratt,

kanskje...

Jeg tror en flue danser zumba på min rygg,

og reiser meg opp.

Fremdeles glad, lat og fornøyd over denne 

sommerdagen.

Solen, varmen, freden.

Smiler over å endelig ha funnet et sted

blomstene mine vil blomstre,

 et hjørne av fruktbarhet og 

"nok lys".

Lavendel, stemor, margeritt og roser

i hver sine stadier av modenhet.

Kikke litt nærmere,

på de nydelige kontrastene,

på mine stakkarslige stoltheter,

men

eeehhh,

bare tatt et strøk på garasjeveggen også?

Skifte kledning?

På tide å tre tilbake i virkeligheten.

"Heiii, får jeg bli med å sparke fotball?"

(*=ironi)