Baby?

Dette vesle barnet, 

denne babyen,

som endelig kom til en utslitt og forferdelig bekkenvond mamma.

Denne babyen som kom hjem og fikk en heller kjølig velkomst fra sin storesøster:

"Æg lige isje denne babyen best"

"Ka ti ska hu raisa ijenn?"
Denne lille med det krystallklare blikket.

Denne vesle jenta som smeltet sin storesøster på kort tid 

og siden har vært hennes bestevenn, hennes medsammensvorne og følgesvenn.

Denne jenta som får tøffe eldstebror til å smile og tynt be om en klem,

til å ville holde, leke og passe på.

Som får aktive storebror til å sitte helt stille og pusle, tegne og lese for lillesøster,

fordi hun vil det.

Denne hissige solstråla som får mamma til å kjappe på om morgenen,

fordi hun skal ut, ut,ut!

Ut og leke, jobbe, alltid plukkende, undrende og konsentrert.

Denne herlige minstejenta som får selv den travleste Bondefar til å 

måtte stoppe opp i døra for hun vil ha kos.

Hun vil vinke, og hun vil holde for ørene

og skrattle.

Denne sjarmøren, dette smilet, dette trollet.

Ikke baby.

Hun er 2 år.

I dag.

Gratulerer, min godeste Telma.