Bedring

Det er alltid noen småting som bremser den stormende gleden 

over å bli bedre etter for eksempel litt svimlemigrene.

En ting er at før du er blitt helt god selv,

ligger plutselig en god prosentandel av restfamilie strødd rundt

i huset med alle slags syker.

Det andre er alle trollene som har vært innom på besøk.

Benketrollet.

Ikke en sjelden gjest, akkurat.

Men er veldig kjapt på plass når Bondekona er syk og ikke sier at nok er nok

og "se til å pelle deg hjem, ditt beist". Eller noe i den duren.

Benketrollet er innom ene og alene for å fylle opp kjøkkenbenken.

Begynner ytterst og jobber seg innover til det ikke er mer plass.

Fylle opp med hva?

Med ting. Ting som ikke egentlig hører hjemme noe sted.

Skittentøystrollet.

Her trenger jeg vel ikke si mer?

Manneryddingstrollet.

Her gjelder det å ..

Vet egentlig ikke helt reglene til dette trollet,

men det gjelder nok å få løftet det meste av rotet (kun det meste, ja)

for så å...  ..la det bli der.

Flytte rot, altså.

Her kommer enda et flott eksempel:

"Fyll opp krakkene!"-kan jeg nesten høre at det roper.

"Bare flytt litt på tingene, ikke legg noe på plass! Neineinei! Det hører sikkert

ikke hjemme noe sted allikevel" -kan du høre det?

Denne siste var ny.

Klarer-ikke.rydde-utav-badekaret-trollet.

Jeg kan såvidt minnes at jeg fra et sted langt inne i migrenetåkedalen

mumlet noe om at de skitneste barna "endelig måtte få seg et bad".

Men så glemte jeg nok å si at det er vanlig badeskikk å rydde utav

badekaret etter seg.  Jeg ser helt tydelig at jeg kun har meg selv å takke her.

Til sist: takk, kjære Bonde.

For at du har latt meg få en time eller to hver eneste dag til

å pleie mitt svimlende hode.

For lystige kommentarer om jeg ikke snart skal trå av karusellen,

eller om jeg skal sitte på til kvelden.

Og

for din harde hud/prellende fjær/gode humør/tålende tillit.

Det går likar no.