Er det virkelig sånn...

Istedet for å surmule over at jeg er en hel følger fattigere,

har jeg noen funderinger å komme med.

For kan det virkelig være sånn

at denne babyen min,

som trenger vogn når vi er ute på tur..

..for å dytte den...

..og denne babyen som detter ned et skarpt bjørnebærkratt,

men som bare børster tornene av hender og kinn (og panne),

for så å gå for og plukke mer.

Kan det være at nettopp denne babyen som passer godt på

de som er mindre enn henne selv, og ser til at de får i seg nok yoghurt.

Og vann,

..og alltid har lua si i nærheten i tilfelle hun får gå ut selv på de 

dagene mammaen har sagt at vi mest skal være inne,

fordi hun har ting å gjøre (var jeg ikke blitt lovet regn..?!?)

Er det virkelig sånn at denne babyen,

som tegner sin egen mormor

og er fryktelig stolt etterpå,

at hun ikke lenger er en baby?

ÅJODA!

Halvannen måned igjen til hun er 2 år...!

(Eller hvor var det nå grensa gikk igjen..?)


Og nå skal jeg gråte videre over min forsvunnede følger.

Hvorfor?
Hva har jeg gjort galt?
Var det virkelig lampefotspraymalingsskrytet mitt i går
som ble dråpen?
Eller at jeg ikke har fortalt om sommerfesten vi hadde i helga?
Hva?!?!?!