Noe du lurer på? bondekonasbekjennelser@gmail.com

tirsdag 7. august 2012

Minsten

Sterke, flinke hender som tar henne imot.
Erfaren, tålmodig stemme som roser når sko får fot.
Mammahjertet brister mens munnen smiler vant.
Når veslejenta viser fram den blomsten som hun fant.
Mammaen slipper taket og sier lett som så
"hadet då, litle vennen. Eg hente deg ittepå"
Armen er tung som bly når den løftes til et vink.
Jenta vinker til mamma og er aldeles flink.
Minstejenta til mamma begynner i barnehage nå.
Det er slutt på de dager hvor verden for våre føtter lå.
Hele familiens hjertegull.
Og det er slettes ikke tull.
Når minstemann blir stor,
da gråter 
og smiler
hjertet til mor.



9 kommentarer:

  1. Ah, vakkert dikt! Eg skal fylgja min toåring i ny bhg i morgon... Han har gått i ein annan bhg før, men då var det faren som styrte mest med tilvenning fordi eg ikkje har lappen og bhg var ikkje i gåavstand. No derimot blir det meg som skal vere med på tilvenninga, kvir meg litt. Men satsar på det går bra! Stor, fin, flink jente du har:)

    SvarSlett
  2. Åååå - nydelig innlegg. Ja sånn er det. Første milepæl gjør både godt og vondt. Så er det 1. klasse. Så ungdomsskole. Så videregående. Så millitæret... Så mer utdannelse og yrkesvalg... Så jobb... Så flytting... osv. osv. ... Sukk ♥

    SvarSlett
  3. Skjønner korleis du har det.
    Beskrive som bare du kan det.
    Men det går seg t
    Jenta og mammaen får det så fint som bare det.

    Det var det eg fekk t, sånn på en, to, tre
    :)

    SvarSlett
  4. Spennende tider!! Er så glad det er et laaaaaangt år til lille her skal i bhg. Tiden går så fort!!!

    SvarSlett
  5. Det er ikke lett for mor
    når minstejenta og blir stor:)
    Husker det som det var i går da vår minste, hun er straks 18 år, begynte i barnehage. Alle overganger var mest vemodig med henne:)
    Trine:)

    SvarSlett
  6. Å, jeg kjente det rykket i alle hjertebånd da jeg leste teksten din.
    Jeg var på en måte litt heldig som blei sjuk da jenta mi var liten. Vi kunne ha åpent hus for hele nabolagaget til hun blei seks år og skolejente.
    I dag tanker jeg, det var tøffere da hun reiste ut i verden.
    Det eneste som ville vært verre var om hun ikke var istand til å reise og følge sine drømmer.
    "Å være buen hvorfra barnet skytes ut", sier Khalil Gibran.

    SvarSlett
  7. Husker mitt barn sto i stjerneform i det store vinduet på barnehagen og hylte etter meg. Sukk. Men det gikk seg til.

    Lykke til med den nye hverdagen.

    SvarSlett
  8. Akkurat sånn har jeg det nå også! Syns det er helt forferdelig å gå fra pia mi på barnehagen. Du skriver så godt!

    SvarSlett

Takk for at du legger igjen en kommentar!
Det setter jeg pris på.