Eg lige deg. (med trykk på i`en)

Jeg har en finfin 3åring.

Som de fleste med 3åringer har.

Hun sier mye fint og rart og noe aldeles uforståelig.

Og hun koser.

Og er direkte og ærlig.

Som 3åringer er.

Sukker jeg litt,

over å tørke opp gulvtiss for 7. gang den dagen eller

fordi jeg ikke får gehør for mitt strålende forslag over at 

hun kan komme og plukke opp noen av de 72000 bittesmå papirstjernene

hun har trykket ut selv,

da ser hun meg i øynene.

Tar et godt grep om nakken min.

Og spør: "lige du meg (med trykk på i`en)"

Og krøllene hennes stritter, som de alltid gjør.

Øynene glitrer, som vanlig.

Og hun ser avventende på meg.

Til også mine avklipte krøller begynner å krype ut,

og øynene mine glitrer også

og jeg smiler mot henne.

Smilet hennes smelter is og snø og stresset mammahjerte.

"Ja. Eg lige deg allti." sier jeg med trykk på i`en.
Da slenger hun seg rundt halsen min og koser hardt.
"Du lige harde kos?!?" (med trykk på i`en.)
Og det gjør jeg jo.

Og jeg tenker at jeg godt kunne lånt med meg denne undrende og direkte

væremåten av og til.

Kanskje i festligheter hvor jeg ikke kjenner alle -som den innflytteren jeg er-

og kanskje sidemannen min måler meg opp og ned og forkaster meg

og hele min personlighet og selskapelighet

med et nakkesleng en whiplash verdig før kun ryggen blir synlig.

Kunne det da passet med et forsiktig stryk over kinnet til min

fordømmende sideperson.

En innstendig øyekontakt.

"Lige du meg?" (med trykk på i`en)

Bedende, blanke øyne og røde kosekinn som ikke kan få annet enn et positivt svar

og helst en kos. Eller to.

Og alle levde lykkelig alle sine dager...?