En julefortelling

Det var en gang en bondefamilie som skulle stelle heime

til jul.

Det var ikke noe rart med det, for dette hadde de gjort før.

Kona handlet gaver på 1-2-3,

Bonden handlet en eneste gave på 1-2-3-4-5-6-7-....

Kona pyntet til jul, med ungene til hjelp,

og Bonden la ikke merke til noe som helst

før juletreet sto i stua.

Da kikket han seg rundt og lurte på om kona hadde klippet håret.

Alt var altså akkurat som det pleide i bondefamilien

på denne tida av året.

Bortsett fra en eneste ting.

Det var en krise i kongeriket.

Andre riker hadde også kriser,

som sult,

fattigdom,

milliardgjeld

og

shoppingturister.

Men krisen i det vesle riket til bondefamilien var

så meget større,

så meget verre

enn alle de andre krisene til sammen.

Det var nemlig smørkrise i det gyldne bondelandet.

Ingen visste hvordan,

ingen visste hvorfor.

Men de manglet smør.

Ikke manglet de kuer,

bondekona hadde telt over flokken sin flere ganger

den siste tiden, men ingen manglet.

Ei heller hos naboen.

Mann og barn og det som verre var

gikk mann og barn av huse for å sikre seg

de siste, glinsende bitene av ekte meierismør

før de rett og slett døde av meierismørmangel i kroppene sine.

Bondekona fortvilte og rev seg i håret.

Hva skulle de gjøre nå når julebaksten sto for tur?

Så hendte det som så ofte hender.

Bondekona tok seg en tur til sin lokale kjøpmann

-la oss kalle ham Spar-

og fortalt om sin sorg og elendighet.

Spar smilte og nikket.

Før han ga bondekona et pent stykke margarin i hånda.

Og alle levde lykkelig alle sine dager,

med julebakst i mager.

(og har de ikke spist opp all deigen ennå,

har de kanskje igjen noen kaker til jul)