Som nevnt tidligere
(og som jeg ikke gidder linke til, tydeligvis)
er jeg ikke en søndagsfan.
Og det beste man kan gjøre med en søndag,
etter min mening,
er å stikke av ifra den.
Idag gikk den turen til Ognaheia.
Heldig er jeg
som er omringet av så mye
natur.
Det ble såklabert en jentetur,
siden Bonden og 7åringen tilbringer søndagene
på sønnens Speedwaytrening,
og eldstesønn bønnfalt meg om å få bli hjemme
for å klippe plenen.
Og så begynte vi å gå, da.
Og humøret steg etterhvert som stien ble smalere,
og da stien kun var en smal gjørmestripe,
ville jubelen ingen ende ta.
(sann historie)
Men nå er det jo sånn at noens bein går fortere:
enn andres:
Og selv om det kanskje kan se ut som om lillesøster
kjiper til turen med vilje med sine miniatyrmusesteg,
så er det jo faktisk viktige oppdagelser hun gjør:
(må bare elske de larvene)
For min del sluttet turen brått da vi traff på en
hissig monsterhuggorm.
Også kalt "å, se den søte, lille babyslangen!"
(du ser den? Sammenkveilet og hissig oppå steinen?)
Da ble det pausetid på det nærmeste, og mest oversiktlige
store berget.
Så kjapt og galt som en turlunsj sammen med Albert Åberg,
2åring, 6åring, tomatsuppe, egg og kjeks kan gå.
Og snipp, snapp, snute.
Så var den turen ute.
..og det var den jo.
(gjett hvilken bokstav vi hadde spist opp..?)
